Derfor bestemte jeg meg for å drikke vin i stedet. Noe må man jo drikke.

Én øl sa jeg til Maskinsjefen, som hadde vakt bak disken på Lyngholmen, pubbåten vår.

Han tok opp en øl.

Nei, ikke den, sa jeg. Jeg vil ha en som er kald. Den kaldeste du har.

Ah, denne var kald, sa jeg og kjelte med fingrene på ølboksen han hadde plukket fram til meg.

Det sildret allerede deilige væsker gjennom kroppen min.

Jeg følte at kjemien mellom meg og det som befant seg i denne ølboksen stemte på en prikk.

Så kom jeg på hva jeg hadde lovet meg selv.

Jeg skjøv den helvetes boksen fra meg og sa med mørk stemme.

Nei. Legg den tilbake igjen. Jeg skal ha vin.

Stemmen kom utenfra meg selv et sted.

Maskinsjefen så litt rart på meg, men han må ha gjenkjent stemmen som min, for han tok fram et lite plastglass og holdt det spørrende under tuten på den røde kartongen.

Nei, ikke rødvin, ropte jeg.

Jeg ville jo ikke ha sånn stor rødvinsnese midt i trynet heller.

Så jeg bestilte hvitvin.

Jeg vil ha en fin og myk og nesten usynlig hvitvinsmage tenkte jeg.

Og en hvit og fin liten hvitvinsnese.

En sånn som det nesten ikke går an å snyte seg i uten at den revner.

Vinen smakte søtt. Og litt beskt. Hva vet jeg? Kanskje den hadde stått for lenge på kartongen.

Som sagt, det jeg vet om vin kan du skrive på den flate enden av en fyrstikk.

Og det lille glasset var også så ynkelig og lite. Det burde selvsagt vært stett på det. Da hadde det helt klart blitt litt mer schwung over vindrikkingen. Det er ikke noen fest over å drikke av et tannglass.

Det gikk usannsynlig fort å drikke den lille skvetten også. Ikke var det noe godt heller. Og jeg er sånn laget at når jeg må drikke eller spise noe som ikke er godt, ja da gjør jeg det fort. Som når du tar medisin. Ikke vits i å drøye det for lenge.

Smakte vinen? spurte Maskinsjefen og lempet blanke, skinnende og iskalde ølbokser opp av fiskekassa bak baren. Jeg mumlet noe uhørlig til svar.

Bak meg strømmet køen av ivrige, øltørste pubgjester med femtilapper og hundrelapper og tohundrelapper, og når jeg snudde meg strømmet de tilbake igjen.

Med én eller to, eller til og med tre åpnede og ølduftende bokser, skvalpende over av lysebrun, skummende væske. Så nære at jeg kunne stukket tunga ut og slafset til meg noen dråper fra det iskalde metallet, ornamentert og pyntet med de mest kunstferdig utførte navn og logoer:

Hansa, Tuborg, Aass, Lundetangen.

Liflige bokstavkombinasjoner som fremkalte de mest kriblende opprør i mitt allerede revolusjonære sanseapparat.

Jeg tenkte på ølmagen min og forbannet den, og den svarte tilbake at den slett ikke var en ølmage, men tvert imot en brødmage, en sukkermage, ja en potetmage og en egg- og majonesmage.

En melkemage og en fiskekakemage var den. Alt annet enn en ølmage i hvert fall. Og om den skulle slumpe til å få litt øl i seg en gang i blant, Gud skal vite at det ikke var for ofte, så var det vel ikke verre enn at man kunne pisse det ut igjen ved første anledning.

Ja, som en god venn av meg skrev på facebook: Du drekker Aass og pisser Ringnes.

Det er ikke verre. Og i morra kan du ta deg en joggetur, og så er alt bra igjen.

Jeg lot magen bestemme. Den får alltid rett til slutt likevel. Den er tross alt kroppens desidert største muskel.

For øvrig var det en knall konsert som jeg og min etter hvert selvfornøyde mage fikk oppleve i går. Bluesmaestro Daniel Eriksen hadde tatt med seg sine tre gitarer, blant dem en trestrenget, skreddersyd Cuban Cigarbox Guitar, og trakterte dem alle helt utmerket .

Han leverte alt fra gamle klassikere som Hoochie Coochie Man til både håndplukket og selvlaget materiale fra sine to eminente CD’er. Sjøl fikk vi komplettert den samlingen i går, og både debuten Ya Ya fra 2006 og oppfølgeren Muddy Days fra 2010 kan anbefales på det varmeste.

Daniel har spilt konserter på Sandøya før. Første gangen var under Sandøya Live i 2009, da han også hadde bandet sitt med seg. Andre gangen spilte han på kaféscenen i den nedlagte butikken.

Men dette var altså første gangen han spilte på Kulturbåten Lyngholmen. Det er alltid stor stas når Mr. Eriksen tar turen til Sandøya, og til alles store glede proklamerte han at han veldig gjerne kom tilbake. Det får vi krysse fingrene for at han gjør!

Men her er det ganske stille. Bare et friskt, lite vinddrag innover fjorden. Og lange gitartoner fra halvåpne vinduer.

Og lydløse signaler gjennom telenettet. Jeg ringer og snakker med folk. Musikanter. Fine folk. Folk som stiller opp. Folk som pugger tekster. Som tar ned gitaren fra veggen og skriver ferdig en låt. Kanskje en om hvordan det var å gå på en liten skole der du kjente alle.

Skolen vår ligger fremdeles der nede mellom trærne, ennå stille ventende på alle de små skoa som snart kommer løpende.

En lastebåt glir innover fjorden. Men været er fint nå.  Bare et vinddrag i lufta som jager de grålilla skyene innover mot land.